Som fremtidig bibliotekar

når man sier hva man studerer, får man tilbake: "Så du liker å lese, da." Og det høres ut som om noen tror vi sitter og leser bare skjønnlitterære bøker på utdannelsen.

Eh, jo, jeg liker å lese, men vi leser minimalt med skjønnlitteratur på selve utdannelsen.

Litt bøker kommer jeg meg jo gjennom, og jeg tenkte at det gjerne var en ok ide å skive litt om dem.

Dagens bok er "The Time Traveler's Wife" av Audrey Niffenegger. Hvorfor akkurat denne boken? Den var på en av listene over på List of Bests omtrent samtidig som den dukket opp på min Amazon wishlist. Nå har jeg ikke gått til innkjøp av boken, men bestilt den fra den ypperlige institusjon - København Kommunes Biblioteker.

Jeg skal ærlig innrømme at for første gang i mitt liv så skremte tykkelsen på en bok meg. Spesielt etter at jeg hadde lest den første siden. Jeg tenkte: "Skal jeg vasse meg gjennom 517 sider til av dette?" Måten boken er skrevet på, er en måte som ikke appellerer til meg i det hele tatt, med visse unntak. Jeg foretrekker i stor grad bøker skrevet i enten andre person eller tredje person. Å skrive en historie i første person godt er vanskelig. Og når du tar med at denne boken hopper mellom de to hovedpersonene, sånn at man får et innblikk i begges tanker, kan det fort bli veldig forvirrende, eller veldig brilliant. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå hva som er resultatet her.

Boken er en kjærlighetshistorie. Den handler om forholdet mellom Clare, en kunstner, og Henry, en bibliotekar. De har kjent hverandre siden Clare var seks og Henry tredve, til tross for at det bare er en åtte års aldersforskjell mellom dem. Henry reiser ufrivillig frem og tilbake i tiden, og det er dette vi blir vitne til gjennom fortiden, nåtiden og fremtiden. Skiftet mellom disse møtene kan være forvirrende i starten - men jeg synes Niffenegger kommer seg godt gjennom det faktumet at Henry reiser på forskjellige tidspunkter, så selv om Clare kjenner til Henry når de treffes som voksne - så vet Henry ikke hvem Clare er, da alle hans reiser tilbake i tid til Clare skjer etter at deres første møte som voksne.

Tidsreise historier gir grunnlag for spennende diskusjoner omkring forutbestemte hendelser - hvis man drar tilbake i tiden og endrer noe, vil det endre historien, eller vil historien foregå som normalt på grunn av at det som skjedde skulle endres uansett?

Summa summarum så er jeg glad jeg ikke la boken fra meg etter å ha lest første side, men jeg vet ikke om det er en bok jeg kommer til å lese igjen.

Tidlig opp om morgenen.

Det er merkelig hvordan ”tidlig opp om morgenen” er et relativt begrep. På barneskolen startet skolen klokken åtte, stort sett hver dag. (Det var noen enkelte unntak, hvor vi var så heldige å starte til andre eller… *tredje* time.) Siden skolen ligger fem til ti minutters gange hjemmenfra, holdt det å stå opp klokken halv åtte.

Ungdomsskolen startet også klokken åtte. Men siden den lå litt lenger vekke, så måtte også døgnrytmen forskyves litt. Stå opp klokken syv var grusomt. Skifte til videregående førte ikke til de store endringene i tiden man måtte stå opp om morgenen. Så lenge man stod på buss-stoppet fem på halv åtte om morgenen, så kom man seg stort sett med bussen i tide inn til byen.

HiS... tror jeg egentlig var de som ødela døgnrytmen min helt. Godt nok så startet undervisningen kvart over åtte. I teorien gir det ekstra tid til å sove om morgenen – i alle fall hvis man skal sitte på med noen som er kronisk sene ut av huset. Dette var, i og for seg, ikke så ille – men første året var det plutselig kun fire dager skole. En ekstra dag til å sove lenge på. Neste året var det plutselig TO dager det var mulig å sove lenge på. (Går ikke inn i problematikken med at det ikke var oppmøteplikt, hverken på Engelsk eller Historie. Så lenge man bor hjemme, har foreldre som mener det motsatte, så er det oppmøteplikt.)

Livet i Danmark, kom som et lite sjokk på systemet. Først så var det fire dager skole i uken. (Skrekk og gru!) Men det ble avhjulpet av faktumet at skolen faktisk ikke startet før halv ni. Det er merkelig hvor fort man kan bli vant til det ekstra kvarteret om morgenen.

Femte semester. Deilig semester. Undervisning to ganger i uken og undervisningen startet halv elleve. Førte til et sjokk nå på sjette semester hvor undervisningen faktisk startet (Skrekk og gru!) halv *ti*.

Drar hjem til yngstesøsters konfirmasjon, neste uke. Toget fra København går 05.50. Hvordan skal jeg klare dette, da?

Allergi

Innen jeg flyttet til København hadde jeg minimalt med allergiske reaksjoner. Jo da, gressklipping førte til hodepine og kløende nese, men det var begrenset, og kunne bekjempes med å la være.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men vår i København er mye mer potent i forbindelse med pollen enn vår i Stavanger. De siste dagene har involvert hodepine, snufsing, kløende nese og øyne.

Jeg var inne på apoteket i Store Kongensgade i går, og fikk med noen tabletter som gjerne skulle hjelpe. Tok en allerede inne på apoteket, og på sykkelturen hjem kunne jeg kjenne hvordan det hjalp. Yes!

Når historie og nybygg møtes

Som regel sykler jeg til jobb. Det er enkelte ganger det er lettere med buss - i snøstorm for eksempel, selv om det å legge livet i hendene på Københavnske buss-sjåfører i snøstorm forsåvidt er risky nok til tider - men som regel så sykler jeg.

Årsakene til det er mange: Det er billigere enn buss. Det er raskere enn buss. Jeg blir ikke bilsyk på sykkel. Og en sykkeltur om morgenen gir en frisk start på dagen.

Det at sykkelturen er en slags miniatur-tur over Københavns serverdigheter er også en bonus. På veien fra kollegiet (i skjønneste 70-tallsstil) til kontoret (huset i et gammelt herskapshus) sykler jeg forbi Christianshavn med Vår Frelsers Kirke, og Christiania. Jeg sykler forbi Christiansborg (slottet som huser det danske folketinget). Kongens Nytorv skal også passeres, på lik linje med Nyhavn. Når jeg nærmer meg Amalienborg slottsplass, kan jeg så se bak meg, og se den nye opera titte ut over havnen. Foran ligger så Amalienborg med sine fire palæ, og i enden av Frederiksgade ligger Marmorkirken. Det siste strekket over slottsplassen - forsøker man å unngå påkjørsel av turistene så godt man kan.