Skole

Det er vel gjerne egentlig kanskje nesten på tide med en post om skole. Jeg legger merke til at den forrige posten om emnet var om bachelor-oppgaven.

Oppgaven ble forresten levert til tiden, med mye mindre sermoni enn vi hadde forventet. Vi trodde i alle fall at det minste som skulle skje var at vi ble avkrysset på en liste for at vi hadde levert - i tilfelle de skulle komme til å forlegge oppgaven - men nei. Ingenting.

For å veie opp for dette dro vi avgårde på kafé for å spise lunch sammen med en gjeng fra klassen - og klarte også å feire med champagne i Kongens Have. Undertegnede klarte også å bli solbrent.

Så fulgte en 3 måneder lang sommerferie med litt jobbing her og der og masse regn, før skolen startet igjen i september. Mastergraden er i gang.

Underviseren er utrolig kunnskapsrik, god til å formidle, og sarkastisk på akkurat den riktige måten. Klassen min er litt av det samme, og gruppearbeidene har så langt vært veldig morsomme og spennende og delta på. Hver person på gruppen skal legge frem minst en av casene vi arbeider med - og til tross for at det ikke er karakter, og vi ikke får en bedømmelse som sådan- føltes perioden før jeg skulle legge frem min del av casen om Web Information Retrieval som om det var den muntlige eksamen i faget jeg skulle gjennom.

Det sosiale livet i klassen er også relativt aktivt. Vi forsøker å gjøre noe sammen minst en gang i uken. Til å være en klasse på rundt 40 stk, er vi relativt få på de sosiale sammenkomstene, men de pleier å være morsomme. Vi har blant annet vært på fredagsbar, vært ute og spist, fårikål-middag, spillekveld og et par turer ut på byen. Etter høstferien er det snakk om et eller annet for Halloween (så lenge man har en amerikaner som er med, kan man feire det. Ellers er jeg ikke en fan.) Thanksgiving og forskjellige andre ting.

Summa summarum - det går godt.

iPod og metro/tog

Jeg har hatt et par turer på s-tog og metro på kveldene. Det å ta s-toget når det er halvtomt er egentlig en deilig opplevelse - i motsetning til å gjøre det i rush-tiden, når det bare er en plage.

Om kvelden kan man sitte for seg selv - og ha stort sett hele kupeen alene.

Det mest fasinerende for meg er ikke det å ha toget nesten for seg selv. Det er heller å sitte med iPod på. Plutselig kommer det en sang som passer helt perfekt til settingen man er i. Når jeg sitter tilnærmet alene på s-tog eller metro er det stort sett rolige sanger som gir en følelse av ensomhet. Across the Universe av Rufus Wainwright er en av disse sangene. (Eller, det aller meste av Rufus Wainwright, kan vel heller sies å være mer korrekt.) Det finnes også mange andre sanger som dette. Sanger som man hører på, og den settingen man befinner seg i, fører til at man kan føle at man er midt i musikkvideoen som hører til sangen.

DBU og stadion

I dag kom nyheten om at UEFA gjerne ville lempe på kravene om at de neste 4 EM-kvalifiseringskampene til Danmark skal spilles minst 250 km fra København. Problemet med dette kravet var jo at hvis kampene så skal spilles i Danmark, så vil det eneste stadiumet med en viss størrelse - være i Esbjerg, og ta litt over 5000 publikum.

Det har vært snakk om at så må kampene heller spilles i Hamburg, eller London.

Lempelsen av dette, samt et ønske fra UEFA om at kampene spilles på dansk jord, vil føre til at det gjerne er mulig for kamper spilles i Århus, Aalborg, eller i Odense, i følge Berlingske.

Hva så om man spiller første kampen, som ikke skal ha publikum, i Esbjerg. Neste kamp i Aalborg, den etter det i Odense og den siste i Århus. Hvis DBU ender opp med å sette alle kampene på samme arena, i f.eks. Århus, når de har sjangsen til å skape fotballfest i flere deler av Danmark utenfor København, vil det være en skuffelse. Ikke for min skyld, da jeg ikke går for å se Danmark spille uansett, men muligheten for å skape en positiv opplevelse for store deler av Danmarks befolkning, som gjerne ikke får se landslaget spille så ofte, ut fra en virkelig negativ opplevelse burde være noe som teller med i bestemmelsen.

Nå vil DBU vente til klagen er behandlet før de bestemmer seg, så får vi vente og se.

Bråk i Køben

Det later til at det er uro på Christianshavn igjen. Sånne beskjeder er morsomme å få, når man må gjennom Christianshavn for å komme hjem etter jobb. København har vært offer for litt forskjellig det siste året, og ryddningen av Cigarkassen i går, satt det hele i gang igjen. I motsetning til for to måneder siden, når det stort sett skjedde på andre siden av byen (Nørrebro) med enkelte happenings i Prinsessegade, så later det til at denne gangen skjer det hovedsaklig i nabolaget mitt.

Når jeg syklet til jobb i går, var det et par politifolk som stod ved en av inngangene til Christiania, men det var stort sett rolig. Når jeg syklet hjem fra jobb, etter at det hadde vært uro hele dagen, var Prinsessegade stengt av flere politifolk, og fagfolk som skulle rette på et eller annet på gatelysene rett før Christmas Møllers Plads hadde fått politikeskorte.

Uroen fortsatte i natt, men i dag når jeg syklet gjennom bydelen var det ganske rolig. Erfaringen fra tidligere i år viser at dette ikke vil vare – det er bare stille før stormen.

Siste nytt er forøvrig at Cigarkassen, og et nytt hus, har blitt bygget opp – ”for hvert hus dere river ned, bygger vi et ekstra opp.”

Wonderful, wonderful Copenhagen.

Oppgave

Deadline for Bacheloroppgave kommer nærmere og nærmere. Man hadde store planer, i januar, om at man skulle være godt i gang når man kom til mai, men sånn har det ikke gått. I gang er man - men ikke på langt nær så godt som man hadde forestilt seg.

Men det går fremover. Ord for ord. Og noe skal man jo bruke all tid på frem til 29. mai.

Som fremtidig bibliotekar

når man sier hva man studerer, får man tilbake: "Så du liker å lese, da." Og det høres ut som om noen tror vi sitter og leser bare skjønnlitterære bøker på utdannelsen.

Eh, jo, jeg liker å lese, men vi leser minimalt med skjønnlitteratur på selve utdannelsen.

Litt bøker kommer jeg meg jo gjennom, og jeg tenkte at det gjerne var en ok ide å skive litt om dem.

Dagens bok er "The Time Traveler's Wife" av Audrey Niffenegger. Hvorfor akkurat denne boken? Den var på en av listene over på List of Bests omtrent samtidig som den dukket opp på min Amazon wishlist. Nå har jeg ikke gått til innkjøp av boken, men bestilt den fra den ypperlige institusjon - København Kommunes Biblioteker.

Jeg skal ærlig innrømme at for første gang i mitt liv så skremte tykkelsen på en bok meg. Spesielt etter at jeg hadde lest den første siden. Jeg tenkte: "Skal jeg vasse meg gjennom 517 sider til av dette?" Måten boken er skrevet på, er en måte som ikke appellerer til meg i det hele tatt, med visse unntak. Jeg foretrekker i stor grad bøker skrevet i enten andre person eller tredje person. Å skrive en historie i første person godt er vanskelig. Og når du tar med at denne boken hopper mellom de to hovedpersonene, sånn at man får et innblikk i begges tanker, kan det fort bli veldig forvirrende, eller veldig brilliant. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå hva som er resultatet her.

Boken er en kjærlighetshistorie. Den handler om forholdet mellom Clare, en kunstner, og Henry, en bibliotekar. De har kjent hverandre siden Clare var seks og Henry tredve, til tross for at det bare er en åtte års aldersforskjell mellom dem. Henry reiser ufrivillig frem og tilbake i tiden, og det er dette vi blir vitne til gjennom fortiden, nåtiden og fremtiden. Skiftet mellom disse møtene kan være forvirrende i starten - men jeg synes Niffenegger kommer seg godt gjennom det faktumet at Henry reiser på forskjellige tidspunkter, så selv om Clare kjenner til Henry når de treffes som voksne - så vet Henry ikke hvem Clare er, da alle hans reiser tilbake i tid til Clare skjer etter at deres første møte som voksne.

Tidsreise historier gir grunnlag for spennende diskusjoner omkring forutbestemte hendelser - hvis man drar tilbake i tiden og endrer noe, vil det endre historien, eller vil historien foregå som normalt på grunn av at det som skjedde skulle endres uansett?

Summa summarum så er jeg glad jeg ikke la boken fra meg etter å ha lest første side, men jeg vet ikke om det er en bok jeg kommer til å lese igjen.

Tidlig opp om morgenen.

Det er merkelig hvordan ”tidlig opp om morgenen” er et relativt begrep. På barneskolen startet skolen klokken åtte, stort sett hver dag. (Det var noen enkelte unntak, hvor vi var så heldige å starte til andre eller… *tredje* time.) Siden skolen ligger fem til ti minutters gange hjemmenfra, holdt det å stå opp klokken halv åtte.

Ungdomsskolen startet også klokken åtte. Men siden den lå litt lenger vekke, så måtte også døgnrytmen forskyves litt. Stå opp klokken syv var grusomt. Skifte til videregående førte ikke til de store endringene i tiden man måtte stå opp om morgenen. Så lenge man stod på buss-stoppet fem på halv åtte om morgenen, så kom man seg stort sett med bussen i tide inn til byen.

HiS... tror jeg egentlig var de som ødela døgnrytmen min helt. Godt nok så startet undervisningen kvart over åtte. I teorien gir det ekstra tid til å sove om morgenen – i alle fall hvis man skal sitte på med noen som er kronisk sene ut av huset. Dette var, i og for seg, ikke så ille – men første året var det plutselig kun fire dager skole. En ekstra dag til å sove lenge på. Neste året var det plutselig TO dager det var mulig å sove lenge på. (Går ikke inn i problematikken med at det ikke var oppmøteplikt, hverken på Engelsk eller Historie. Så lenge man bor hjemme, har foreldre som mener det motsatte, så er det oppmøteplikt.)

Livet i Danmark, kom som et lite sjokk på systemet. Først så var det fire dager skole i uken. (Skrekk og gru!) Men det ble avhjulpet av faktumet at skolen faktisk ikke startet før halv ni. Det er merkelig hvor fort man kan bli vant til det ekstra kvarteret om morgenen.

Femte semester. Deilig semester. Undervisning to ganger i uken og undervisningen startet halv elleve. Førte til et sjokk nå på sjette semester hvor undervisningen faktisk startet (Skrekk og gru!) halv *ti*.

Drar hjem til yngstesøsters konfirmasjon, neste uke. Toget fra København går 05.50. Hvordan skal jeg klare dette, da?

Allergi

Innen jeg flyttet til København hadde jeg minimalt med allergiske reaksjoner. Jo da, gressklipping førte til hodepine og kløende nese, men det var begrenset, og kunne bekjempes med å la være.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men vår i København er mye mer potent i forbindelse med pollen enn vår i Stavanger. De siste dagene har involvert hodepine, snufsing, kløende nese og øyne.

Jeg var inne på apoteket i Store Kongensgade i går, og fikk med noen tabletter som gjerne skulle hjelpe. Tok en allerede inne på apoteket, og på sykkelturen hjem kunne jeg kjenne hvordan det hjalp. Yes!

Når historie og nybygg møtes

Som regel sykler jeg til jobb. Det er enkelte ganger det er lettere med buss - i snøstorm for eksempel, selv om det å legge livet i hendene på Københavnske buss-sjåfører i snøstorm forsåvidt er risky nok til tider - men som regel så sykler jeg.

Årsakene til det er mange: Det er billigere enn buss. Det er raskere enn buss. Jeg blir ikke bilsyk på sykkel. Og en sykkeltur om morgenen gir en frisk start på dagen.

Det at sykkelturen er en slags miniatur-tur over Københavns serverdigheter er også en bonus. På veien fra kollegiet (i skjønneste 70-tallsstil) til kontoret (huset i et gammelt herskapshus) sykler jeg forbi Christianshavn med Vår Frelsers Kirke, og Christiania. Jeg sykler forbi Christiansborg (slottet som huser det danske folketinget). Kongens Nytorv skal også passeres, på lik linje med Nyhavn. Når jeg nærmer meg Amalienborg slottsplass, kan jeg så se bak meg, og se den nye opera titte ut over havnen. Foran ligger så Amalienborg med sine fire palæ, og i enden av Frederiksgade ligger Marmorkirken. Det siste strekket over slottsplassen - forsøker man å unngå påkjørsel av turistene så godt man kan.